Derfor bestemte vi oss for å flytte til Spania

Vi mennesker har en tendens til å være litt vell fornuftige.  Vi skal ta en utdanning, skaffe oss jobb, skaffe oss hus,  få barn, få kjæledyr, og for mange er dette nok.  Vi var på vei i akkurat den retningen, og det ga meg skikkelig angst. Jeg trengte litt eventyr, noen nye opplevelser, andre omgivelser og noen nye erfaringer. 

Vi har ikke gjort noe banebrytende med å flytte til Spania i 6 måneder? Det hadde vært noe annet hvis det hadde vært for resten av livet, men 6 måneder er jo absolutt ingenting. Likevel ble vi møtt med overraskende mye fornuft da vi fortalte at vi skulle gjøre det. Hva med leiligheten vår i Norge? Hva med jobbene våre? Hva med lønn, den er jo lavere i Spania? Hva med feriepenger til neste år? Hva med sparing?. Altså, hvorfor skal vi være så fornuftige? Vi gikk inn i dette med en #yolo holdning, og tanken om at alt ordner seg tilslutt. 6 måneder er jo en pitteliten brøkdel av livet vårt, men likevel visste vi at vi kom til å få mye mer igjen for å reise, enn for og ikke reise. Kanskje ikke økonomisk akkurat, men mentalt. En erfaring rikere, flere opplevelser rikere og tusenvis av minner rikere! Fornuftige kan vi være når vi er 40 år og har 4 barn, nå er vi i begynnelsen av 20-årene, og det er nå verden skal oppleves. Det er nå vi skal lære av våre egne feil, og ikke alltid lytte på hva andre tenker, føler og mener, men heller lytte på hva vi selv tenker, føler og mener. Så får vi heller gjøre noen tabber da, leve litt trangere, og kanskje ikke dra på ferie neste år.  Dette halve året i Spania har virkelig gitt mersmak!

På et tidspunkt i vinter følte jeg meg helt kvelt av tanken på ende opp på et sted. Ende opp i samme jobben resten av livet, på samme avdeling, på samme sted i landet. Jeg følte for å reise, følte for å oppleve, følte for nye erfaringer. Likevel er jeg ikke super modig, og jeg er jo fonuftig nok til å vite at penger er lurt. Så å jobbe i Spania, på et norsk sted,  og samtidig få litt lønn, det fristet. Så jeg sendte en mail, og fikk svar om at det ikke fantes noen ledige stillinger for øyeblikket.  Greit nok, tenkte jeg, jeg hadde prøvd. Bare det å sende en mail, var i utgangspunktet å gå ut av min egen komfortsone. Jeg fortsatte å se på andre alternativer, å la Spania-drømmen litt bak meg. Men så kom telefonen rett før påske, om jeg ønsket å jobbe i Spania. Jeg skulle starte 3 måneder senere, og jeg måtte ha et svar innen mandag. Telefonen fikk jeg på en fredag. Bjørnar var bortreist hele helgen, og hadde ikke mobildekning. Jeg var helt ut av meg, men visste at dette var noe vi bare måtte si ja til. Så det gjorde vi, hev oss rundt, og planla flyttingen. Og nå sitter vi her 🙂

 

Alle burde prøve å bo i et annet land i løpet av livet sitt. Forhåpentligvis blir ikke dette siste gang vi bor litt i utlandet, selv om Norge alltid kommer til å være der jeg vil bo største deler av livet mitt. Vi trengte noen nye erfaringer, noen nye opplevelser og noen nye minner, og vi ville gjøre det sammen. Derfor bestemte vi oss for å tilbringe et halvt år i Spania. 

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg